1. Bakgrunn
Der en norsk fotballklubb skal inngå en profesjonell kontrakt med en spiller, plikter den i henhold til NFFs overgangsreglement å benytte NFFs standardkontrakt for profesjonelle spillere. Den eksisterende standardkontrakten ble lansert i 2013, og har etter det gjennomgått noen mindre forandringer. Standardkontrakten ble endret etter innspill fra representanter fra klubbene og spillerne, herunder Norsk Toppfotball, Divisjonsforeningen, fotballkretsene og Serieforeningen for Kvinnefotball (nå Toppfotball Kvinner) på klubbsiden, og NISO på spillersiden. Ønsket om en endring i kontrakten tok utgangspunkt i at den tidligere standardkontrakten viste seg å ha klare svakheter, da den på enkelte områder var uklar, noe som bl.a. var en medvirkende årsak til en streik blant fotballspillere våren 2011. Også Høyesterett påpekte svakheter i standardkontrakten, i Notoddendommen[1] fra 2011.
2. Oppsigelsesadgangen etter standardkontrakten:
2.1 Bakgrunn: Utfordringer etter tidligere kontrakt og overgangsreglement:
Tidligere var oppsigelsesadgangen delvis hjemlet i standardkontrakten, og delvis i overgangsreglementet. Et av problemene med standardkontrakten og overgangsreglementet var at det på flere områder var motstrid mellom bestemmelser innad i kontrakten, og mellom kontrakten og overgangsreglementet, spesielt når det gjaldt oppsigelsesadgangen. For eksempel sa kontrakten at arbeidsavtalen som et klart utgangspunkt var uoppsigelig, men at den allikevel kunne sies opp dersom nærmere angitte vilkår var tilstede. Bl.a. kunne klubben si opp spilleren dersom klubbens økonomi sviktet vesentlig i forhold til realistisk oppsatt budsjett, og spilleren kunne si opp kontrakten dersom lønnsutbetalingen var mer enn én måned forsinket. Videre kunne partene si opp avtalen etter bestemmelsene i Overgangsreglementet. I Overgangsreglementet var det inntatt en mulighet for klubben til å si opp en spiller dersom det forelå saklig grunn etter arbeidsmiljølovens bestemmelser. Denne bestemmelsen i Overgangsreglementet ville, dersom den ble ansett for gyldig, undergrave prinsippet i standardkontrakten om at kontrakten i utgangspunktet var uoppsigelig, da den ikke gav spilleren noen rettigheter utover det en alminnelig fast ansatt arbeidstaker har etter arbeidsmiljøloven, slik at klubben f.eks. kunne si opp spillere dersom det var behov for driftsinnskrenkninger/nedbemanninger. Dette ble tatt opp av Høyesterett i Notoddendommen, som konkluderte med at det ikke kunne legges stor vekt på bestemmelsen. Høyesterett uttalte i den forbindelse:
«Tatt på ordet sier bestemmelsen det stikk motsatte av det som i arbeidsavtalen to steder er poengtert som kontraktens klare utgangspunkt, nemlig at arbeidsavtalen ikke skal kunne sies opp i avtaleperioden. Det er vanskelig å forene det som følger av ordlyden i overgangsreglementet § 14-2.1, med arbeidsavtalens øvrige oppbygging. Dersom § 14-2.1 skal forstås etter sin ordlyd, representerer henvisningen i vedlegg 1 punkt D ikke bare et unntak fra lovens utgangspunkt om uoppsigelighet, men den setter i realiteten avtalens eget utgangspunkt om det samme til side. Og hva blir poenget med for eksempel bestemmelsen i vedlegg 1 punkt A nr. 1 som gir begrenset adgang til oppsigelse sammenlignet med det som følger av arbeidsmiljølovens alminnelige regler, når konsekvensen av henvisningen i punkt D til overgangsreglementet blir at arbeidsmiljølovens alminnelige regler likevel skal gjelde? Etter min mening gjør henvisningen i punkt D til oppsigelsesreglene i overgangsreglementet – det vil si § 14-2.1 – det vanskelig å finne en rasjonell mening med avtaleverket når dette ses samlet, noe som nødvendigvis må få betydning for hvilken vekt som kan tillegges bestemmelsens ordlyd»
Et annet problem med tidligere standardkontrakt, var at oppsigelsesbestemmelsene i stor grad avvek fra FIFAs bestemmelser. FIFA har adgang til å vurdere tvister knyttet til bl.a. arbeidstvister av en internasjonal dimensjon, som i praksis innebærer bl.a. alle kontrakttvister mellom norske klubber og utenlandske spillere. Dette følger av FIFAs overgangsreglement[2] art. 22:
”Without prejudice to the right of any player or club to seek redress before a civil court for employment-related disputes, FIFA is competent to hear:
b) employment-related disputes between a club and a player of an international dimension, unless an independent arbitration tribunal guaranteeing fair proceedings and respecting the principle of equal representation of players and clubs has been established at national level within the framework of the association and/or a collective bargaining agreement”
Praksis fra FIFAS voldgiftsdomstol, Dispute Resolution Chamber (DRC), viser at DRC i all hovedsak vurderer tvisten opp mot FIFAs overgangsreglement, og i liten grad vurderer tvisten ut fra nasjonale forhold. Dette illustreres i en sak for DRC av 10. mai 2012. Klubben og spilleren hadde da signert en kontrakt som bl.a. hadde en klausul med følgende ordlyd:
“The Club and the Player hereby agree that in case the Club plays for any reason during the validity of the Player´s employment with club A, in the SECOND or Lower Division of the country C League, the Club has the right to terminate the Player´s contract and the Player shall be free to be registered to in any Club of his own choice. The Club and/or the Player, in that event, accepts that such termination is for just cause and shall not be entitled to any compensation”.
I vurderingen av gyldigheten av denne klausulen uttalte DRC følgende:
“In this respect, the DRC judge came to the conclusion that both art. 6, in combination with the alleged internal regulations of the club, and art. 14 would be unilaterally applicable in the event of an unsuccessful sporting performance of the club. The DRC judge established that these clauses being to the benefit of the club only, and, thus, having a unilateral character, in addition to the failure of the Respondent to present documentation corroborating its allegations relating to the implications of art. 6 of the employment contract, if at all valid, such clauses cannot be taken into consideration and that the Respondent’s arguments in this connection must be rejected.“
DRCs praksis der sakene i all hovedsak vurderes opp mot FIFAs overgangsreglement, og i liten grad opp mot nasjonale forhold, innebærer at etter tidligere standardkontrakt ville tvister mellom klubber og utenlandske spillere, som utgjør en forholdsvis stor andel av profesjonelle spillere i Norge, ha et annet regelsett å forholde seg til enn norske spillere, da de utenlandske spillerne kan velge å fremme en tvist for DRC etter FIFAs overgangsreglement, i motsetning til tvister mellom klubber og norske spillere som vil måtte forholde seg til standardkontraktens bestemmelser. Dette vil kunne skape en uholdbar situasjon for både klubber og spillere, f.eks. i en nedbemanningssituasjon der klubben ønsker å si opp spillere p.g.a. svikt i klubbens økonomi. Klubben må da velge å holde de utenlandske spillerne utenfor vurderingen av hvem som skal sies opp, siden disse spillerne har et bedre oppsigelsesvern. Den nye standardkontrakten benytter av den grunn samme modell som FIFA, der det klare utgangspunktet er at kontrakten skal respekteres, men at partene har mulighet til å si opp kontrakten der det foreligger berettiget årsak (just cause).
2.2. FIFAs bestemmelser:
2.2.1. Historisk
FIFAs overgangsreglement trådte i kraft i 2001, etter en avtale mellom FIFA og EU. Bakteppet for denne avtalemodellen var Bosmandommen[3] avsagt av EU-domstolen i 1995. Saken omhandlet en spiller i en belgisk andredivisjonsklubb, som etter at kontrakten hans utløp ønsket en overgang til en fransk klubb. Hans belgiske klubb godtok ikke overgangssummen som den franske klubben tilbød, og nektet spilleren å forlate klubben. Bosmandommen stadfestet at en spiller har rett til fri overgang til en annen klubb i EØS-området når kontrakten er utgått.
Bosmandommen utfordret den spesielle ordningen med overgangssummer som fotballen i alle år hadde praktisert, der arbeidstakerens muligheter til å bytte arbeidsgiver var avhengig av samtykke fra eksisterende klubb. Dommen gjorde det nødvendig å lage bestemmelser som regulerte i hvilken grad klubbene kunne kreve overgangssummer for spillerne. For FIFA var det viktig å opprettholde ordningen med overgangssummer, for å sikre at klubbene i visshet kan utdanne/trene spillere, vel vitende om at de ville kunne få en overgangssum dersom spilleren kommer til enighet med en annen klubb.
Fra 1995 til 2001 arbeidet EU og FIFA sammen om nytt overgangssystem. FIFAs overgangsreglement trådte i kraft 2001, og har gjennomgått noen endringer siden da, men hovedprinsippene er de samme.
2.2.2. FIFAs overgangsreglement, nasjonale fotballforbunds forpliktelser:
I hvilken grad hvert nasjonale fotballforbund er forpliktet til å følge FIFAs bestemmelser i egen lovgivning, er regulert i FIFAs overgangsreglement art. 1-3 b):
b) Each association shall include in its regulations appropriate means to protect contractual stability, paying due respect to mandatory national law and collective bargaining agreements. In particular, the following principles must be considered:
– article 13: the principle that contracts must be respected;
– article 14: the principle that contracts may be terminated by either party without consequences where there is just cause;
– article 15: the principle that contracts may be terminated by professionals with sporting just cause;
I dette ligger det altså at det nasjonale fotballforbundet er forpliktet til å implementere regler som sikrer stabilitet i kontraktsforholdet. Denne forpliktelsen må ses i lys av hvordan FIFA definerer stabilitet i kontraktsforholdet. Videre er det nasjonale fotballforbundet forpliktet til å vurdere å ha med i reguleringen at prinsippet om at kontrakten kun kan sies opp av noen av partene der det foreligger just cause. I det siste er det altså ingen direkte forpliktelse å ha med FIFAs ordlyd eller modell i eget reglement, men det må oppfattes som en sterk anbefaling at dette implementeres. Så lenge det nasjonale fotballforbundet har med i reglementet regler som sikrer stabilitet i kontraktsforholdet, foreligger altså en viss grad av valgfrihet med tanke på hvordan dette implementeres.
2.3. Nærmere om oppsigelsesadgangen etter ny standardkontrakt:
2.3.1: Generelt om oppsigelsesadgangen:
Endringen i oppsigelsesadgangen tar sikte på å sikre en balanse i kontraktsforholdet mellom spiller og klubb, i tråd med den modellen som er implementert i FIFAs overgangsreglement.
I ny standardkontrakt går en bort fra dagens ordning hvor det er angitt noen konkrete forhold som gir grunnlag for oppsigelse, f.eks. at klubben kan si opp spilleren dersom han ikke oppfyller det sportslige nivået som arbeidsavtalen forutsetter, og at spilleren kan si opp kontrakten dersom lønn ikke er utbetalt én måned etter forfall. I stedet vil muligheten til å si opp kontrakten for begge parter måtte vurderes konkret, ut fra om det foreligger berettiget årsak (just cause) eller ikke.
En av endringene knyttet til oppsigelsesbestemmelsene, er at tidligere standardkontrakt hadde en bestemmelse om at klubben kunne si opp spilleren når klubbens økonomi sviktet vesentlig i forhold til realistisk oppsatt budsjett. Denne bestemmelsen er fjernet i ny standardkontrakt, og en må i stedet vurdere konkret om det foreligger berettiget årsak. Spørsmålet om hvorvidt vesentlig svikt i klubbens økonomi i forhold til realistisk oppsatt budsjett dannet grunnlag for oppsigelse av spillere ble vurdert av Høyesterett i Notoddendommen. Høyesterett uttalte der:
“På denne bakgrunn kan tankegangen bak arbeidsavtalens oppsigelsesbestemmelse ved svikt i klubbens økonomi oppsummeres på følgende måte: Man har i utgangspunktet ikke ønsket en oppsigelsesadgang ved tidsbestemte kontrakter, idet spillerne har behov for å kunne innrette seg i avtaleperioden. Dette innebærer at det i utgangspunktet er klubben som har risikoen for utviklingen i klubbens økonomi. I den grad klubben inngår kontrakter over flere år uten å sørge for at disse er forankret i en trygg økonomi, vil den således ikke kunne gå til oppsigelse for å rette opp økonomien når denne svikter. Men dersom det oppstår vesentlig svikt i forhold til realistiske forventninger til økonomien, er det rimelig at klubben kan gå til oppsigelser.
Jeg finner etter dette at bestemmelsen vil få en for snever rekkevidde sammenholdt med det som har vært intensjonen, om den begrenses til svikt i forhold til et bestemt års budsjett. Også svikt som viser seg over noe tid – som i vår sak hvor varselet om svikt kommer det ene året og virkningen det neste – må kunne gi oppsigelsesadgang, forutsatt at det dreier seg om en forventning med hensyn til økonomien som har vært realistisk“
Dommen fastslo altså at prinsipielt ville en klubb kunne si opp en spiller dersom budsjettet sviktet vesentlig i forhold til realistisk oppsatt budsjett, men samtidig dro Høyesterett opp noen rammer for hva som ligger i ”realistisk oppsatt budsjett”, som viser at det i praksis skal mye til for at en klubb skal ha mulighet til å si opp en spiller grunnet klubbens økonomi.
I tillegg til at spilleren og klubben kan si opp kontrakten dersom det foreligger berettiget årsak (just cause), kan en etablert spiller si opp kontrakten dersom det foreligger sportslig berettiget årsak (sporting just cause). Hvorvidt spilleren er å anse som etablert må vurderes konkret, men dette er en bestemmelse som myntet på spillere som tidligere har vært fast på laget i flere sesonger, og som ikke lenger har får spilletid av betydning for førstelaget.
Følgene av å si opp en kontrakt vil avhenge av om det foreligger just cause, eventuelt sporting just cause, eller ikke, og av om en er innenfor den beskyttede perioden[4] på tre/to år. Både spilleren og klubben kan ilegges økonomiske sanksjoner (erstatningsplikt for kontraktsmotparten) og sportslige sanksjoner (f.eks. kan spilleren utelukkes fra spill for en periode, og klubben kan utelukkes fra ett eller flere overgangsvinduer). Følgene av de ulike scenarioene knyttet til oppsigelse er som følger:
1) Spilleren sier opp kontrakten med sporting just cause:
· Ingen sportslige sanksjoner mot spiller eller klubb
· Spilleren vil kunne bli erstatningsansvarlig
2) Spilleren sier opp kontrakten med just cause:
· Ingen sportslige sanksjoner mot spiller
· Mulige sportslige sanksjoner mot klubb, dersom innenfor beskyttet periode
· Klubben vil kunne bli erstatningsansvarlig
3) Spilleren sier opp kontrakten uten just cause i den beskyttede perioden:
· Mulige sportslige sanksjoner mot spilleren
· Spilleren vil kunne bli erstatningsansvarlig
4) Spilleren sier opp kontrakten uten just cause etter den beskyttede perioden:
· Ingen sportslige sanksjoner mot spilleren
· Spilleren vil kunne bli erstatningsansvarlig
5) Klubben sier opp kontrakten med just cause:
· Ingen sportslige sanksjoner mot klubben
· Mulige sportslige sanksjoner mot spilleren
· Spilleren vil kunne bli erstatningsansvarlig
6) Klubben sier opp kontrakten uten just cause i den beskyttede perioden:
· Mulige sportslige sanksjoner mot klubben
· Klubben vil kunne bli erstatningsansvarlig
7) Klubben sier opp kontrakten etter den beskyttede perioden:
· Ingen sportslige sanksjoner
· Klubben vil kunne bli erstatningsansvarlig
2.3.2: Nærmere om berettiget sportslig årsak/sporting just cause:
Oppsigelse etter berettiget sportslig årsak er en forholdsvis snever adgang for en etablert spiller til å si opp kontrakten ut fra sportslige hensyn. Bestemmelsen er myntet på forhold der en tidligere sentral spiller blir satt ut av laget uten at dette er begrunnet med skade. Det er lite praksis rundt dette, men i kommentarutgaven til FIFA sies følgende om bestemmelsen:
“Terminating a contract for sporting just cause
The Regulations reflect the fact that an established player may have valid sporting reasons – so-called ‘sporting just cause’ – to prematurely terminate a long-term contract unilaterally if he has appeared in less than 10% of the official matches of his club during a season. Consequently, the two mandatory conditions for a player to be entitled to claim sporting just cause are, first of all, that the player is recognised as an established player and secondly, he has not played in 10% of the official matches of his club. But what is an established player? The Regulations do not define this term. Consequently, in order to understand what an established player is, it is essential to focus on the scope of this provision. The key element here is the fact that a player with a certain level of footballing skill does not have sufficient opportunities in a club and therefore wishes to leave in order to join a club where he has the opportunity to play on a regular basis. “Established” is therefore first of all a player who has terminated and completed his training period. Furthermore, his level of footballing skill is at least equal to or even superior to those of his team-mates who appear regularly. One possible reason for the player in question not playing (regularly) is because his position has already been taken by another player with similar characteristics. A further condition imposed by the Regulations in order for a player to be able to claim sporting just cause is that he has appeared in less than 10% of the official matches of his club during a season.“Appearance” is to be understood as being fielded and thus actively taking part in a game. The championship, as well as national and international cup matches, are to be taken into account in order to establish the percentage of games played. As noted above, it is not possible to compile an exhaustive list of characteristics to define an “established player”. The deciding body must therefore evaluate the player’s specific circumstances in the appraisal of such cases and the existence of sporting just cause on a case-by-case basis. In particular, the following situations may play a fundamental role in the evaluation: the player’s position on the pitch, any injuries or suspensions sustained by a player that have prevented him from playing over a certain period of time as well as any situation that may justify, from a sporting point of view, the fact that the player has not been fielded on a regular basis Whenever it is established by the competent body that sporting just cause exists, no sporting sanctions are imposed on the player terminating the contract. However, compensation is payable to the club. The club may lose its entitlement to compensation if the player can prove that the club has completely neglected the player from a sporting point of view, as it was not interested in his services.6 A player who claims sporting just cause may only terminate his contract on this basis in the 15 days following the last official match of the season of the club for which he is registered. Failure to respect this provision will lead to the imposition of disciplinary sanctions. It must, however, also be considered that such a late termination will have financial consequences for the player, who must compensate the club for damages incurred as a result of the contract being terminated incorrectly.”
2.3.3: Nærmere om berettiget årsak/just cause:
Den nye standardkontrakt er altså basert på FIFAs modell, der det klare utgangspunktet er at kontrakten skal respekteres. Kontrakten kan kun sies opp dersom det foreligger just cause, eller dersom en etablert spiller har sporting just cause. Prinsippet om at kontrakten skal respekteres underbygges av kommentarutgaven til FIFAs overgangsreglement, der det går frem:
“Respect of contract:
The Regulations aim to ensure that in the event of a club and a player choosing to enter into a contractual relationship, this contract will be honoured by both parties. A contract between a player and a club may therefore only be terminated on expiry of the contract or by mutual agreement. Unilateral termination of a contract without just cause, especially during the so-called protected period, is to be vehemently discouraged.
The definition of just cause and whether just cause exists shall be established in accordance with the merits of each particular case. In fact, behaviour that is in violation of the terms of an employment contract still cannot justify the termination of a contract for just cause. However, should the violation persist for a long time or should many violations be cumulated over a certain period of time, then it is most probable that the breach of contract has reached such a level that the party suffering the breach is entitled to terminate the contract unilaterally. The following examples explain the application of this norm.
In the event of just cause being established by the competent body, the party terminating the contract with a valid reason is not liable to pay compensation or to suffer the imposition of sporting sanctions.
On the other hand, the other party to the contract, who is responsible for and at the origin of the termination of the contract, is liable to pay compensation for damages suffered as a consequence of the early termination of the contract and sporting sanctions may be imposed.”
Oppsigelse grunnet just cause vil kunne foreligge dersom kontraktsmotparten har misligholdt sin del av avtalen. Kommentarutgaven til FIFAs overgangsreglement og omfattende praksis fra DRC og CAS viser hva som skal til for at en av kontraktspartene skal kunne si opp kontrakten med just cause.
Kommentarutgaven til FIFAs overgangsreglement viser til følgende eksempler på hva som skal til for at det skal foreligger just cause:
“Example 1: A player has not been paid his salary for over 3 months. Despite having informed the club of its default, the club does not settle the amount due. The player notifies the club that he will terminate the employment relationship with immediate effect. The fact that the player has not received his salary for such a long period of time entitles him to terminate the contract, particularly because persistent noncompliance with the financial terms of the contract could severely endanger the position and existence of the player concerned.
Example 2: player A, employed by club X, has displayed an uncooperative attitude ever since his arrival at the club. He does not follow the directives given by the coach, he regularly argues with his team-mates and often fights with them. One day, after the coach informs him that he has not been called up for the next championship fixture, the player leaves the club and does not appear for training on the following days. After two weeks of unjustified absence from training, the club decides to terminate the player’s contract. The player’s uncooperative attitude towards the club and his team-mates would certainly justify sanctions being imposed on the player in accordance with the club’s internal regulations. The sanctions should, however, (at least in the beginning) be a reprimand or a fine. The club would only be justified in terminating the contract with the player with just cause if the player’s attitude continued, together with the player disappearing without a valid reason and without the express permission of the club”
Videre foreligger forholdsvis omfattende praksis fra DRC og CAS, knyttet til spørsmålet om det foreligger just cause. Under følger en gjennomgang av enkelte sentrale dommer.
CAS: Ariel Ortega – Fenerbache[5]:
Tvisten mellom den argentinske midtbanestjernen Ariel Ortega og den tyrkiske klubben Fenerbache var en av de første som omhandlet spørsmålet om hvorvidt det forelå just cause ved brudd på en avtale. I mai 2002 skrev Ortega under for Fenerbache, etter at de hentet han fra River Plate for en overgangssum på $ 7 500 000,-. 12. februar 2003 spilte Ortega landskamp i Nederland, og i stedet for å dra tilbake til Tyrkia, dro han hjem til Argentina. I månedene som fulgte sendte klubben skriftlige henvendelser til Ortegas representanter, hvor han blir anmodet om å returnere. 11. april sendte klubben saken til FIFA, hvor den ble behandlet i DRC. DRC konkluderte med at Ortega hadde brutt kontrakten uten ”just cause”, og at han var forpliktet til å betale klubben $ 11 000 000,-. Ortega ble også ilagt en karantene på fire måneder. CAS stadfestet dommen:
“Mr Ortega’s explanation for not returning to Turkey being inadequate, our conclusion is that he has failed to identify any breach of contract by the Club a fortiori any such breaches would justify Mr Ortega’s refusal to return from Argentina or, in the vocabulary of the FIFA rule, “just cause”. It is therefore inevitable that we should find that Mr Ortega was himself in breach.”
CAS: Phillippe Mexès – Auxerre[6]:
Saken omhandlet den franske spilleren Phillippe Mexès, som var under kontrakt med Auxerre. Mexès ønsket en overgang til AS Roma, men Auxerre aksepterte ikke Romas bud. Mexes avsluttet kontrakten med Auxerre, under henvisning til at spilleren ved siste kontraktsforlengelse muntlig ble forsikret om at han kunne forlate klubben for en større klubb dersom muligheten skulle by seg, og signerte for Roma i juni 2004. Auxerre klaget saken inn for DRC, hvor det bl.a. ble vurdert om kontraktsforlengelse nullstiller den beskyttede perioden, noe som ikke var regulert i daværende overgangsreglement. Etter flere runder i DRC og CAS ble Mexes ilagt en utelukkelse på seks uker. AS Roma ble dømt til å betale Auxerre € 7 000 000,-, og ilagt sportslig sanksjon, ved at de ble avskåret fra å hente inn nye spillere i ett overgangsvindu.
CAS: Tareq Eltaib v. Club Gaziantepspor[7]:
Denne tvisten omhandlet spilleren Eltaib fra Libya, som signerte for Gaziantepspor 1. juli 2004, med varighet til 30. juni 2007. 14. mars 2006 sa spilleren opp kontrakten, og krevde at DRC gav han medhold i at kontrakten ble sagt opp som følge av just cause, da klubben ikke hadde oppfylt sine forpliktelser til å betale lønn for to måneder, i desember 2005 og januar 2006. Klubben krevde overfor DRC at spilleren ble pålagt å returnere til klubben, etter ulovlig fravær.
DRC påla spilleren å returnere, uten at spilleren aksepterte dette. Spilleren anket DRCs avgjørelse, med krav om å bli ansett som «free agent» og krav om kompensasjon som følge av at kontrakten var sagt opp med just cause. Før saken kom opp for CAS gikk klubbrepresentanter hardt ut mot spilleren, og bl.a. ble det uttalt fra visepresidenten i klubben: “We are the son of an old bull fighter and campaigner. In our understanding who escaped from war got an execution of the death penalty. Our way with E. is separated. We will take necessary procedures against him”. Klubbpresidenten uttalte: “I will terminate him. He should know he will never return to Gaziantep and he will never play football any more”. Også uttalelsene ble vurdert av CAS, sammen med spørsmålet om uteblivelse av to månedslønner. Når det gjaldt uttalelsene til media, kom CAS til at dette ikke var relevant for vurderingene, da uttalelsene falt etter at spilleren hadde avsluttet kontrakten.
Når det gjaldt sene lønnsutbetalinger, la CAS avgjørende vekt på at klubben nærmest hadde for vane å betale lønn sent, og at spilleren ikke hadde uttrykt misnøye rundt dette i forkant av oppsigelsen. CAS mente det måtte kreves at spilleren før en eventuell oppsigelse klart gav uttrykk for at han ikke aksepterte sene utbetalinger, og at fremtidige forsinkelse knyttet til utbetalinger ville kunne føre til oppsigelse.
CAS: Adrian Mutu –Chelsea FC[8]
Adrian Mutu meldte overgang til Chelsea i 2003. Ett år senere sa klubben opp kontrakten med spilleren, som følge av at spilleren testet positivt for bruk av kokain. CAS konkluderte med at spilleren ble ansett for å ha misligholdt kontrakten, og at klubbens oppsigelse således var rettmessig. Mutu dømt til å betale EUR 17 000 000,-, en erstatningssum som ble beregnet som en forholdsmessig andel av av overgangssummen, sett i sammenheng med gjenstående del av kontraktsperioden. Mutu argumenterte forgjeves med at Chelsea var forpliktet til å begrense sitt økonomiske tap ved å forsøke å selge spilleren til en annen klubb, i stedet for å si opp kontrakten.
Det spesielle i denne saken var at spilleren ikke hadde funnet seg en ny klubb da klubben sa opp kontrakten. Erstatningssummen ble Mutu dømt til å betale alene. Det kan stilles spørsmål ved om det er hensiktsmessig at en spiller ved å bli tatt i doping skal kunne sette seg i en posisjon der han blir ansvarlig for så høye erstatninger.
2.3.4. Nærmere om erstatningsberegningen
Dersom en kontrakt er avsluttet av en av partene uten at det foreligger just cause, og dersom en part sier opp kontrakten der det foreligger just cause, vil parten som har misligholdt sine forpliktelser være erstatningsansvarlig i henhold til artikkel 17 nr. 1. Under følger noen av de mest sentrale dommene fra CAS om erstatningsberegning.
Webster – Heart of Midlothian[9]:
Tvisten mellom Andrew Webster og den skotske klubben Hearts gjaldt spillerens oppsigelse av arbeidskontrakten, og har blitt sentral for hvordan erstatning skal utmåles ved der en spiller har sagt opp kontrakten uten at det foreligger berettiget årsak/just cause.
Andrew Webster kom til klubben som 18-åring i 2001, der klubben betalte £ 75 000,- i overgangssum. I 2003 signerte han en ny fireårskontrakt med utløp 30. juni 2007. Han ble etter hvert en nøkkelspiller for Hearts og landslagsspiller for Skottland. Han nektet å signere ny kontrakt, noe som førte til at han ble utelatt fra førstelagsspill. I mai 2006, med ett år igjen av kontrakten, sa Webster opp kontrakten, og signerte for Premier League klubben Wigan Athletic FC. Hearts klaget både Webster og Wigan inn for DRC. Da kontrakten var sagt opp fire dager for sent i forhold til den beskyttede perioden, kom DRC til at kontrakten var sagt opp uten just cause, og at Webster og Wigan, in solidum, måtte betale £ 650 000,- i kompensasjon. Alle parter anket avgjørelsen til CAS.
CAS konkluderte med at kontrakten ikke var sagt opp med just cause, og gikk så videre til erstatningsberegningen. I denne beregningen tok CAS utgangspunkt i at kompensasjonen skulle beregnes ut fra resterende lønn i kontraktsperioden:
” 86. Instead the Panel finds it more appropriate to take account of the fact that under a fixed-term employment contract of this nature both parties (club and player) have a similar interest and expectation that the term of the contract will be respected, subject to termination by mutual consent. Thus, just as the Player would be entitled in principle to the outstanding remuneration due until expiry of the term of the contract in case of unilateral termination by the club [subject it may be, to mitigation of loss], the club should be entitled to receive an equivalent amount in case of termination by the Player. This criterion also has the advantage of indirectly accounting for the value of the Player, since the level of his remuneration will normally bear some correlation to his value as a Player. Thus a Player receiving very high remuneration (and thereby being able to expect high remuneration in case of a change of club) will have a correspondingly high amount of compensation to pay even if he terminates his contract outside the Protected Period, and the earlier such termination occurs the higher will be the total amount of compensation owed.”
Etter dette ble Webster og hans nye klubb Wigan ble ansvarlige for å betale £ 150 000,- i kompensasjon.
CAS: Shatkar Donetsk – Matuzalem/ Real Zaragoza[10]:
I saken mellom Shatkar Donetsk og Matuzalem la CAS til grunn en erstatningsberegning som avvek fra den som ble lagt til grunn i Webstersaken. Sommeren 2004 signerte Matuzalem en kontrakt med Shatkar Donetsk frem til til 30. juni 2009. 2. juli 2007, to uker før kvalifiseringen til UEFA Champions League startet, informerte spilleren klubben om at han avsluttet kontrakten. To uker senere signerte han en kontrakt med den spanske klubben Real Zaragoza, før han ett år senere signerte en treårig kontrakt med den italienske fotballklubben Lazio. Problemstillingen for CAS var hvordan erstatningen skulle beregnes. CAS konkluderte med at erstatningen skulle beregnes ut fra prinsippet om positiv kontraktsinteresse. CAS uttalte at kompensasjonen må vurderes konkret, og at resterende lønn i kontraktsperioden er kun ett av flere momenter. Det ble lagt vekt på utkjøpsklausul (€ 25 000 000,-) uten at den ble avgjørende, da denne var myntet på tradisjonell overgang. Matuzalem ble dømt til å betale € 12 000 000,-, Real Zaragoza ansvarlig in solidum.
2.3.5 Sportslige sanksjoner
Etter FIFA RSTP art. 17 (3) og (4) skal det i tillegg til erstatningsansvar overfor kontraktsmotparten ilegges sportslige sanksjoner for den parten som er ansvarlig for kontraktsbruddet, dersom kontraktsbruddet skjer innenfor den beskyttede perioden. Praksis fra DRC og CAS viser dog at det sjelden ilegges sportslige sanksjoner i tillegg til erstatningsansvar. Prinsippet ble første gang lagt til grunn i CAS 2007/A/1359 FC Pyunik Yerevan v. E., AFC Rapid Bucaresti & FIFA. CAS konkluderte der med at det FIFA ikke var forpliktet til å ilegge en sportslig sanksjon, selv om det følger av ordlyden:
“It follows from a literal interpretation of the said provision that it is a duty of the competent
body to impose sporting sanctions on a player who has breached his contract during the
protected period: “shall” is obviously different from “may”; consequently, if the intention of
the FIFA Regulations was to give the competent body the power to impose a sporting
sanction, it would have employed the word “may” and not “shall”. Accordingly, based on the
wording of art. 17 para. 3 of the FIFA Regulations, a sporting sanction should have been
imposed.
However this Panel considers that rules and regulations have to be interpreted in accordance
with their real meaning. This is true also in relation with the statutes and the regulations of an
association. Of course, if the wording of a provision is clear, one needs clear and strong
arguments to deviate from it.
During the hearing, FIFA observed that it is stable, consistent practice of FIFA and of the
DRC in particular, to decide on a case by case basis whether to sanction a player or not. Even
though it is fair to say that the circumstances behind the decisions filed by FIFA to
demonstrate such practice differ from case to case, the Panel is satisfied that there is a well
accepted and consistent practice of the DRC not to apply automatically a sanction as per art.
17 para. 3 of the FIFA Regulations. The Panel is therefore inclined to follow such an
interpretation of the rationale of art. 17 para. 3 of the FIFA Regulations which may be
considered contrary to the literal interpretation, but appears to be consolidated practice and
represents the real meaning of the provision as it is interpreted, executed and followed within
FIFA. It is indeed noteworthy that a sporting sanction, by which the Player was suspended
from playing for two years, was imposed of the Player within the ambit of FFA disciplinary
proceedings.
This being so, the Appellant’s application that a sporting sanction be imposed on the Player is
dismissed.”
Denne beslutningen fra CAS har dannet grunnlag for en praksis der hovedregelen om at det skal ilegges en sportslig sanksjon, nærmest har blitt et unntak.
3. Tvisteløsning og FIFAs kompetanse
3.1. Forholdet mellom norske domstoler, fotballens voldgiftsdomstol og FIFAs DRC
Hvilke tvisteløsningsorganer som vil være kompetent til å avgjøre en tvist om kontrakt mellom klubb og spiller vil først og fremst avhenge av om den angjeldende spilleren er norsk eller ikke. For det første vil alle spillere ansatt av norske klubber kunne prøve en tvist for de ordinære domstolene. Dette gjelder selv om de i arbeidsavtalen har avtalt at en tvist skal avgjøres ved voldgift, da arbeidsmiljøloven ikke åpner for at arbeidstakere kan inngå voldgiftsavtale før tvisten har oppstått. Unntak er kun gitt for virksomhetens øverste leder, jf. aml. § 15-16. Dette stiller seg annerledes for klubbene, som vil være bundet av en forhåndsavtale om voldgift, da arbeidsmiljøloven kun er ufravikelig til ugunst for arbeidstaker. Etter at tvisten er oppstått kan derimot spilleren velge at tvisten skal løses ved voldgift, men det betinger at klubben enten har forhåndsavtalt dette, eller godtar at tvisten skal løses ved voldgift.
Dersom tvisten skal avgjøres ved voldgift, står partene i utgangspunktet fritt til å velge voldgiftsdomstol, men de mest nærliggende voldgiftsdomstolene er fotballens voldgiftsdomstol, administrert av NFF, og FIFAs Dispute Resolution Chamber (DRC). Fotballens voldgiftsdomstol er kompetent til å behandle tvister mellom norske klubber og norske og utenlandske spillere, mens DRC har adgang til å vurdere tvister mellom spiller og klubb av en internasjonal dimensjon, som i praksis innebærer bl.a. alle kontrakttvister mellom norske klubber og utenlandske spillere.
Enhver beslutning vedtatt av DRC er underlagt ankerett til CAS, jf. Art 63 i FIFAs statutter. DRC består av 24 faste dommere oppnevnt av FIFAs styre, hvorav 12 som er oppnevnt av representanter for spillerne, og 12 som er oppnevnt av representanter for klubbene.
3.2. Court of Arbitration for Sports (CAS)
Idrettens internasjonale voldgiftsdomstol (Court of Arbitration for Sport, CAS) har kompetanse til bl.a. å avgjøre idrettsrelaterte tvister. Rammene for CAS’ kompetanse, samt bestemmelser om prosedyrer, frister mv. er regulert i CAS-koden. CAS vil kunne operere som en ankedomstol i tvister som har blitt behandlet av et domsorgan innen idretten i tidligere instans. Det er to forutsetninger for at CAS kan behandle disse sakene. For det første må vedtektene eller bestemmelsene til den idrettsorganisasjonen det gjelder, f.eks. FIFA eller UEFA, anerkjenne CAS som ankeinstans for sakstypen det gjelder. For det andre må alle andre interne prosesser være utprøvd. I FIFAs statutter anerkjennes CAS som ankeinstans for beslutninger avsagt av FIFAs domsorganer, noe som innebærer at beslutninger fra DRC kan ankes til CAS. Etter NFFs lov § 13-13 følger det derimot at en dom fra fotballens voldgiftsordning er endelig og tvangskraftig, og en beslutning fra fotballens voldgiftsordning kan derfor ikke ankes til CAS.
4. Oppsummering
Et arbeidsforhold mellom klubb og spiller skiller seg fra ordinære arbeidsforhold på mange måter. I motsetning til i ordinære arbeidsforhold binder partene seg til hverandre i en periode, der terskelen for å si opp kontrakten ensidig er høy, og der de økonomiske konsekvensene av å bryte kontrakten vil kunne være store. Vilkåret om at det må foreligge berettiget årsak/just cause, er basert på sveitsisk arbeidsrett, som på mange måter tilsvarer kravet om saklig grunn i arbeidsmiljøloven, dog slik at berettiget årsak/just cause kun vil foreligge dersom en av partene har misligholdt sine forpliktelser etter avtalen. Oppsigelse grunnet behov for nedbemanning faller således utenfor, selv om dette vil kunne anses som saklig grunn etter arbeidsmiljøloven. Hvor grensen går for hva som er berettiget årsak/just cause har ikke har blitt prøvd for norske domstoler, og det vil være naturlig å se hen til praksis fra DRC og CAS.
[1] Rt. 2012 s. 168 [2] Regulations on the Status and Transfer of Players [3] Sak C-415/93 fra The European Court of Justice av 15.12.1995 [4] En periode på tre hele sesonger eller tre hele år dersom den aktuelle proffkontrakten er inngått før spilleren har fylt 28 år, eller to hele sesonger eller to hele år dersom den aktuelle proffkontrakten er inngått etter spilleren har fylt 28 år. [5] CAS 2003/O/482 [6] CAS 2004/A/708 [7] CAS 2006/A/1100 [8] CAS 2008/A/1644 [9] CAS 2007/A/1298-1300 [10] CAS 2008/A/1519-1520
Comments